lørdag 17. oktober 2009
Lørdag, 17. oktober 2009
(St. Ignatius av Antiokia)
Jesus sa: «Mitt folk, sevjen som rinner ned treet i synen er livsblodet til treet. Vann og næringsstoffer blir ført opp fra rotene for å matte bladene på treet. Det ligner veldig på ditt eget blod som sirkulerer gjennom kroppen din, bringer cellene oksygen og næring også. Jeg nevner disse parallellene i den fysiske verden så du kan forstå at Min nåde fra Mine sakrament er som livsblodet til sjelen din. Hvis du lar syndene dine akkumulere seg over tid, vil etter hvert syndene dine dekke over all nåden din. Når nåden mangler i sjelen din, spesielt på grunn av dødelig synd, så er sjelen din død for Meg med lite eller ingen forbindelse i kjærlighet. Dette skjer når du slutter å gå til søndagsmesse, glemmer dine daglige bøner og unngår skriftemålet. Det er på tide at Mitt folk våkner opp av sin åndelige lathet og kommer tilbake til Meg gjennom Mine sakramenter. Skriftemål kan frigjøre deg fra syndenes bånd og gjenopprette Min nåde i sjelen din. Å huske Meg hver dag i bønnene dine er som en elsker som forteller sin ektefelle hvordan mye han elsker henne hvert enkelt dag. Du finner tiden for minst én time i uken til å delta på søndagsmesse slik at du kan motta flere nåder ved den hellige kommunionen. Hold deg nær Meg hver dag i bønn og ofte skriftemål, så kan du holde sjelen din levende i Mine nåder istedenfor å være død i syndene dine.»
Jesus sa: «Mitt folk, noen sørlige delstater har blitt plaget av tilfeldige senkinger når jorden gir etter for underjordiske huler. Når ferskvann blir drent fra brønnene dine eller olje fra oljebrunnene, kan du skape en hulrom som kunne føre til senkninger. Der det har vært branner, begynner regnvann å erodere landet og forårsake leirskredder. Disse hendelsene kan uroliggjøre folk som kan miste hjemmene sine i slik ødeleggelse. Sånge mennesker bygger husene sine nær vann eller på sandete bakker, risikerer de tap til leirskred og stormer. Bønn for ditt folk om å bygge husene sine i mindre riskante områder så de ikke må konstant bekymre seg for store naturkatastrofer.»